Jeg har vært på orrhaneleik - en nydelig opplevelse jeg vil dele.
Orrhanene er noen ordentlig morgenfugler, så vi dro oppover til gapahuken lørdag ettermiddag for å overnatte til søndag - med den plan at orrhanene skulle være vår vekkerklokke. Før vi la oss for kvelden hadde vi linet opp briller, kamera og kikkert slik at alt det vi trengte skulle være lett tilgjengelig på en lydløs måte. Man må være veldig, veldig musestille. Jeg fikk også klar beskjed om at det ikke var lov til å tre av på naturens vegne etter grålysninga. Da var det bare kniping som gjaldt.
Opplevelsen av å bli vekt av orrhanene var helt magisk. De var der alle sammen helt plutselig. Det startet med lyden av flaksende vinger til de landende storfuglene. Deretter fulgte lyden av en myk, varm klukking. Denne klukkingen var beroligende vakker, og dannet liksom en undertone til alle de andre lydene (flaksing, sshhh-lyder og noen høye lyder). Jeg ble helt bergtatt. Jeg hadde ikke lyst til å åpne øynene. Jeg ville bare ligge og lytte.
Men nysgjerrigheten til å se leiken var også stor, så jeg vridde meg rolig-rolig halvt ut av soveposen, tok de kald-doggede brillene, tørket dem og satte dem på nesen. Det var ca 5-6 kuldegrader. Fuglenes spill var et vakkert syn. De sprang etter hverandre eller mot hverandre. Noen sto stille. Vingene var bredd ut til sidene, og stjerten foldet ut i en stor, hvit vifte. Jeg tok frem turkikkerten jeg hadde fått av mamma til jul en gang, og fikk sett dem på nært hold. Hva skal jeg si? Praktfullt.
Etter en stund letta plutselig alle samme og stakk av. Vi kunne høre klukkingen deres langt i det fjerne. Vi sovnet igjen.
Plutselig var de tilbake. Denne gangen var jeg så heldig at jeg fikk tatt noen bilder. Jeg hadde på forhånd kjøpt meg et kamera uten lyd og som kunne ta bilder uten blits i grålysninga. Etter litt spilling fløy en etter en opp i hver sin tretopp. Der satt de rundt oss og klukket til hverandre før de nok en gang dro til det fjerne.
Og så sovnet vi.
Det å dra ut på orrhaneleik og ligge i gapahuk under åpen himmel var en stor opplevelse på flere enn en måte: Lørdag ettermiddag/kveld hadde vi vakker solnedgang. Utpå kvelden var det uglekonsert. Vekkerklokke nummer to på søndagen var en gjeng hakkespetter. Etter frokost slappet vi litt av, og i denne stillheten satte det seg en nøtteskrike i treet over oss. Den trodde vi hadde dratt, men da den oppdaget oss skrek den skikkelig i, fløy vekk og sladret lenge til alle de andre om at vi fremdeles var der. Makan til lyd. Jeg måtte le.
En liten skitur på søndagen - utenfor løypene og inn i skogen, ble også en helt spesiell opplevelse. Da fikk vi se gaupespor. Jeg følte meg beæret. Videre på turen møtte vi en vennlig bekk. Den rant så stille, og jeg kunne høre stillheten dens i alle cellene mine. Jeg har lyst til å bruke ordet magisk en gang til.
Søndag kveld var jeg tilbake i huset mitt. Veldig fornøyd. Da jeg la meg for å sove tok jeg frem lyden av orrhanene, og sovnet.