Blodplommetreet blomstrer

.

Nå blomstrer det skjønne blodplommetreet i hagen min. Det bruker å få masse søte blodplommer. Dem deler småfuglene og jeg i forholdet 95-5. Jeg får 5.

YYY

.

På sjekker'n

.

Jeg har tidligere i denne bloggen skrevet om sjekking på blekksprut-vis. Nå skal jeg fortelle om sjekking på Siv-vis… eller hva jeg nå skal kalle det…

.
I påsken dro jeg sammen med noen venner på ”Påske-jam” i den lille byen jeg bor i. Det var bra musikk, gode artister og stor stemning i lokalene. Utpå kvelden satt jeg i baren og snakket med en kollega. Vi kom da inn på temaet mitt kjærlighetsliv, og han lurte på om jeg var på utkikk etter en kjæreste for tiden. Jeg svarte, ”Ja, jeg er på sjekker’n.” Men musikken fra konserten var høy så han hørte ikke hva jeg sa. Og som et billig poeng i en dårlig komedie, hevet jeg stemmen, og ropte høyt og tydelig ut -akkurat i samme øyeblikk som musikken sluttet: ”JA, JEG ER PÅ SJEKKER’N!!!”.

Det er rart hvor stille det kan bli.

.
(Ja, det var litt pinlig...)

Hjelpen

.

I dag vil jeg fortelle om noe som rørte hjertet mitt for lenge siden, og som fremdeles rører meg. For mer enn 20 år siden så jeg en reportasje eller et TV-program på NRK. Det handlet om en dame fra USA som drev en institusjon for sterkt fysisk og psykisk utviklingshemmede barn. Disse barna var helt avhengig av 24-timers tilsyn og omsorg.

.
Men dessverre slet denne institusjonen med økonomiske problemer, og eneste utvei så ut til å være å legge ned hele stedet. Men som en siste utvei tok damen kontakt med et ungdomsfengsel, og spurte om de kunne hjelpe henne. Kanskje noen av de innsatte kunne sone straffen sin ved å hjelpe henne med barna.

.
Det viste seg at noen av de ungdomskriminelle ønsket å sone på denne måten. Hun fikk da et knippe av ungdommer som sonet straffer for alt fra innbrudd til mordforsøk.

.
Disse ungdommene ble til en enorm hjelp på institusjonen, og det ble selvsagt sterke bånd mellom barna og ungdommene. Den ene av ungdommene fortalte med tårer i øynene at i dag hadde barnet hans klart å spise en bit mat nesten på egen hånd. En annen gledet seg over at hans barn kjente igjen ham, og smilte når han så ham. Jeg har fremdeles et bilde i hodet av en av ungdommene som holder barnet sitt i armene – en stor ungdom med skumle tatoveringer på overarmene sammen med et lite barn med tynne, bleke armer.

.
Etter programmet satt jeg med tanken:

Hvem var det som hjalp hvem?

.

YYY

.

Nå er det vår

.

Vårslapphet er vel når man er så våryr at man er helt utslitt...

.

.

En vits jeg liker

En gruppe kannibaler ble ansatt i en storbedrift. "Dere er en del av teamet vårt nå", sa personalsjefen under en kort velkomstbriefing. "Dere får de samme fordelene som andre ansatte, og dere må gjerne spise i kafeteriaen, men vær så snill, ikke spis noen av de ansatte". Kannibalene lovet dette.

.

Etter fire uker sa personalsjefen: "Dere arbeider hardt og jeg er godt fornøyd med innsatsen deres. Men en av sekretærene våre er borte. Har dere noen ide om hva som har skjedd med henne?" Kannibalene ristet på hodet.

.

Så snart personalsjefen var gått, sa sjefskannibalen til de andre: "Hvem av dere spiste den sekretæren?" En av kannibalene rakte motstrebende opp hånden. "Idiot!", raste sjefskannibalen. "I fire uker har vi spist folk fra ledelsen uten at noen har merket en dritt, og så var du bare nødt til å spise den sekretæren!"

.

.