.

Jeg ønsker alle

et gledelig og fargerikt

nytt år!

.

YYY

.

Fra voksenmunn

.
Jeg mente å si: "Vi møtes nede."
Hva jeg sa: "Vi møtes nedentil."
.
Det var bra det var kjæresten min jeg snakket med.
.

Y

.

Der er du

.

Gi av deg selv og vis deg frem

Ikke vent til du synes alt er perfekt

Er du underveis, da er det allerede perfekt

La dine nærmeste få være med deg på veien

Hvilken glede det er å få være med!

.

YYY

.

Høst i eplehagen

.

Eplene henger som dråper fra trærne

.

Trafikkbot I og II

Jeg er ingen trafikkbølle, men 2 trafikkbøter har jeg likevel klart og fått. Den første gangen det skjedde må ha vært for 11-12 år siden eller noe. Jeg ble tatt for å kjøre 90 km/timen i 80-sona.
Jeg sveivet ned vinduet for politiet, og politiet snakket til meg med sin myndige politi-røst:
”Dette gikk litt fort, dette.”, sa han.
Og jeg svarte med min egen, har-ikke-vett-til-lyve-røst:
”Ja, du skjønner, jeg så dere ikke.”

Nu vel, neste gangen jeg fikk trafikkbot var i fjor. Da kjørte jeg i 70 i 60-sona. Helt plutselig sto det en politimann midt i veien. (Jeg skjønner forresten ikke at de tør gjøre det, for jeg blir usikker og vet ikke helt hva jeg skal gjøre når noen stiller seg opp og stirrer sånn på meg. Men det er nå en annen sak.) Jeg ble i alle fall vinket inn, og invitert inn i politibilen. Her ble jeg presentert for min ugjerning. Politimannen tok seg god tid, og jeg satt pent og pyntelig og ventet på setet ved siden av. Jeg tror politimannen tok seg god tid fordi han skjønte at jeg ikke var noen råkjører, og at han håpet på at jeg skulle snakke meg til en mildere bot. Men det skjønte ikke jeg. Jeg bare satt der og ventet på straffen min. Jeg tror den kom på 2900,-.

.

2900,- er mye penger for ikke å ha voldt noe skade av noe slag. Men dessverre er jeg skrudd sammen slik at det kun er store bøter som får meg til å kjøre etter fartsgrensene. Fornuftig informasjon som at jeg er til fare for meg selv og mine omgivelser, preller av når jeg er i farta. Dessverre. Og det er grunnen til at bøtene er så høye. De skal beskytte meg mot meg selv. Og mot deg og dine også.

.

YYY

.

Rynker

Jeg har et barndomsminne fra en av vennene til mine foreldre. Når han var på besøk fikk jeg lov til å sitte på fanget hans. Da spurte jeg ham alltid om han kunne rynke pannen sin for meg. Og det gjorde han. Jeg digget rynkene hans. Han hadde så mange og så fine. Jeg prøvde også å rynke pannen, men jeg fikk ikke til en eneste en. Jeg ønsket at jeg også hadde rynker.

.
På min vei inn i voksenlivet sluttet jeg å ønske meg rynker. Litt synd i grunn.

.

.

I Bibelen står det at vi skal vende det andre kinnet til...

.

...for å få kos, selvsagt...

.

YYY

.

Only one

.

Jeg er vel ikke kresen og kravstor, vel.

.

Jeg har jo bare ett krav til en mann.

.

- Jeg skal ha lyst til å kysse ham. ;-)

.

Iskrem

.

Man kan godt spise is selv om man er glad!
Hipp hurra for det!
.

.
Det er min venninne, Heidi Røssland, som har tatt dette fine isbildet. Hun er både livlig og morsom samtidig som hun er dyp og tenkende. Hun kan mye, og får til mer. Og så har hun et stort hjerte - både for mennesker og dyr. Tusen takk, Heidi, for bildet, og for at du er den du er.
.

YYY

En indianerhistorie om en frosk

Jeg leser for tiden en herlig bok om en medisinmann som heter Bear Heart. I denne boken gjenforteller han blant annet en gammel indianerhistorie om en frosk. Denne frosken var så uheldig at den falt ned i en smørkjerne. Uansett hvor mye den hoppet for å komme seg ut av fløten, så var det for høyt opp til kanten til at den klarte det. Men den ga ikke opp. Den hoppet og hoppet. Men mens den hoppet så fungerte svømmeføttene på samme måte som en kjernestav, og fløten ble til slutt til stivt smør. Og da, vet dere, DA kunne frosken stå på smøret, og hoppe ut i friheten.

.
Boken sier videre at poenget til historien er at det ofte er mulig å vende en negativ situasjon til en positiv. Se etter den positive motpolen, oppfordrer den.

.
For meg sier historien også at den positive motpolen kan være noe som ikke er helt innlysende, men at det i stedet kan være en kjempekult aha-opplevelse. … og jeg må innrømme at jeg har mye å lære her. :-)

.

YYY

.

Den hyggelige regningen

Det finnes en regning som jeg betaler med glede. Jeg betaler den gjerne før tiden også. For jeg synes jeg får så utrolig mye igjen for disse kronene. Regningen jeg snakker om er den som vi alle mottar fra tid til annen, og som heter kommunale avgifter.

.
Jeg synes nemlig det er helt fantastisk at det hver eneste uke mens jeg enda ligger i min dypeste skjønnhetssøvn, kommer folk kjørende forbi huset mitt og tar med seg søpla mi. Hver eneste uke! Jeg kan bare plassere søpla rett utenfor huset mitt, og så er det noen som tar seg av den. Jeg har til og med fått fine søppeldunker slik at jeg enkelt kan sortere avfallet mitt. Alt er lagt til rette for meg. Det er lagt til rette slik at det skal bli enkles mulig. For meg! Og nå nylig har jeg fått en dunk til å legge glass & metall i - noe som også forenkler tingene. Nå slipper jeg at glass & metall hoper seg opp innendørs inntil et vist frustrerende bristepunkt.

.
Jeg synes også det er helt fantastisk at det er lagt rør rett inn i huset mitt slik at jeg kan få vann akkurat når det passer meg. Og ikke hvilket som helst vann, heller. For dette vannet er renset før det har fått lov til å komme til meg. Det er nemlig noen som ønsker at jeg skal få best mulig vann slik at jeg kan holde meg både ren, vakker og frisk. Tenk, for en luksus!

.
Jeg synes det er helt fantastisk at det er lagt noen andre rør rett inn i huset mitt også. Rør som passer på at overskuddsvann blir fraktet ut. Og kanskje det beste av alt, når jeg har vært på det glade hjørnet så kan jeg bare trykke på en knapp og så forsvinner hele dritten i en foss av vann og forsvinner. Uten at jeg trenger å bekymre meg mer om det. For jeg vet at den kommer til et renseanlegg. Et renseanlegg som ikke tillater at sjøen og dermed sommerbadevannet mitt blir tilsmusset. For en service!

.
Jeg synes det er helt fantastisk at det med jevne mellomrom kommer noen for å feie pipen min. Det er noen som passer på at jeg har et trygt hus å bo i. Noen som ønsker at jeg bekymringsløst kan fyre opp i ovnen om vinteren.

.
Tenk, så mange det er som passer på mitt ve og vel! Tusen takk til dere alle!

.

.
Neste gang skal jeg fortelle om telefonregningen. (He-he-he)

.

YYY

.

Smaken av sommer

.

Jeg har modne markjordbær i hagen

.

Y

.

Akk, de riktige ordene

.

Det er ikke alltid like enkelt å velge de riktige ordene til riktig tid. Det hender i alle fall i mitt liv at jeg bommer litt.

.
For en del år siden bodde jeg i Årdal. Årdal har to hovedtettsteder med 15 kilometers avstand: Øvre Årdal og Årdalstangen. Da jeg bodde i Årdal spilte jeg mye håndball. Det var 3 treninger i uka, og ofte kamper både på lørdager og søndager. Så i perioder ble det lite tid til venner og festeligheter, og litt vel mye håndball.

.
Men plutselig kom det en helg - totalt fri fra håndball, men tid til en Fest med stor F. Etter et morsomt vorspiel med venner ble det ut på ”by’n”. Og av to utesteder, så falt valget denne gangen på hotellet i Øvre Årdal, Sitla.

.
Utpå kvelden kom jeg i snakk med en fyr i baren. Han lurte på om jeg ville bli med på nattklubben på Årdalstangen når det stengte her på Sitla. Egentlig hadde det passet meg bra å dra sammen med noen til Årdalstangen, for det var tross alt på Årdalstangen jeg bodde på den tiden. Men så var det lenge siden jeg hadde vært sammen med vennene mine, så jeg tenkte at jeg ville være med dem hvis noen av dem skulle ha nachspiel.

Så jeg trakk litt på det, og svarte: ”Jeg vet ikke…”
Han fortsatte litt ivrig: ”Jooa! Bli med, da!”.
”Jeg får se…”, svarte jeg, fremdeles litt avventende.
”Hvorfor kan du ikke bare si ’Ja’, da?!!”, sier han litt bestemt. Og da klarer jeg å svare:

”Fordi jeg vil se hvilke andre tilbud jeg får i kveld.”

.
JA, jeg sa det!

.

Han fikk jo selvasagt et vanntro uttrykk i ansiktet før han sa: ”HÆH???”
Og da presterte jeg å gi det samme svaret en gang til!!!
.
...Har du hørt om uttrykket ’å snu på hælene, og gå’?
Jeg har sett det uttrykket i praksis.

.
Det ble ingen tranedans.

.

På møter

.

Av og til tenker jeg ikke klart,

og stiller litt dumme spørsmål...

.

...noe som fører til at de rundt meg

får svar på det de sitter og lurer på.

.

Y

Litt ulv

.

Jeg er en katteelsker, men av en eller annen grunn så har ulven en spesiell plass i mitt hjerte. Og Storeulv i Donald Duck ble den første ulven jeg tok i forsvar. Da jeg var barn ønsket jeg nemlig at han skulle få spise de 3 små grisene. Jeg var virkelig bekymret for helsa til Storeulv, og redd for at han skulle dø innen neste nummer av Donald Duck. Jeg viste jo at han ikke kunne livnære seg på gulrøtter.

.
Lilleulv derimot, kunne jeg styre meg for. Jeg liket ikke ham selv om han var ulv. Jeg syntes han var stygg som kunne svikte faren sin sånn som han gjorde. Mamma prøvde å forklare meg at de 3 små grisene døde hvis Storeulv fikk spise dem, men jeg skjønte ikke argumentet hennes. Vi spiste jo tross alt gris vi også.

.
Det er lenge siden jeg har sett Storeulv-historier i Donald Duck nå. Men hvis jeg ser en, så skal jeg hoppe glatt over den. :-)

.

.
Jeg har lagt ved en link til en blogg med fine bilder av en prærieulv som er vokst opp på gården til ei dame i Wyoming. Ulven er forøvrig kompis med husets katt, og på et av bildene gir ulvevalpen katten en god massasje på kattevis.

.

http://www.dailycoyote.net/

.

YYY

.

Prestekraven

Noen mennesker ønsker å gifte seg

Andre ønsker å oppleve så stor kjærlighet at

de får lyst til å gifte seg

YYY

.

Den verdifulle skatten

.

De fikk alle tingene
Hun fikk kjærligheten

De trodde kjærligheten fantes i tingene
Derfor søkte de tingene

De trodde man ble verdifull av å eie fine ting
For da ville kanskje noen elske dem
Kanskje de til og med fortjente å bli elsket

Ikke døm dem
Dette var deres lærdom
Din lærdom også
Og hennes

Men hun hadde forstått
Hvordan hun forsto, er det bare hun som vet
Hvordan du forsto, er det bare du som vet
Det kan ikke fortelles dem, for da finner de den ikke
For denne skatten må man oppdage selv

Vi kan gi ting i kjærlighet
Vi kan gi ting for å vise kjærlighet
Vi kan gi ting fordi vi ikke klarer å vise kjærlighet
Vi kan gi ting i stedet for kjærlighet
Vi kan gi ting i håp om å få kjærlighet
Vi kan gi ting som symbol på kjærlighet

Uansett grunn,
vi må aldri forveksle kjærlighet med ting

De fikk alle tingene
Du fikk kjærligheten

.

Y

.

Ulempen med å gå til jobben

For 2-3 år siden begynte jeg å kikke på hva jeg kunne bidra med for miljøet. Jeg fant mange ting jeg kunne gjøre uten at det gikk ut over min livskvalitet. Et av mine tiltak var å begynne å gå til jobben på finværsdager. Og det var ikke så vanskelig å få til. Etter hvert utvidet jeg tiltaket mitt til å gå på ikke-finværsdager også. Jeg kjøpte meg rød regnkåpe med blomster på, og en kul paraply. Og nå har det blitt en sånn vane at jeg ”uffer” meg hvis jeg trenger å bruke bilen en dag, og ikke får gått igjennom den skjønne parken med alle fuglene.

.
Men denne vanen har sine ulemper. For av og til trenger jeg å bruke bil. Og det er da det skjer. Jeg kommer på jobben og oppdager at jeg har glemt bilen hjemme. Eller jeg kommer hjem, og har glemt bilen på jobb. Eller enda verre - gjenglemt bilen på parkeringsplassen på Torget. For der kan det bli dyrt å glemme. Men heldigvis har jeg til nå unngått og fått bot.

.
Uansett bot eller ikke, det å ha muligheten til å gå til jobben hver dag er et privilegium og ubetalelig - noe jeg gleder meg over - nesten hver dag. Y

.

Blodplommetreet blomstrer

.

Nå blomstrer det skjønne blodplommetreet i hagen min. Det bruker å få masse søte blodplommer. Dem deler småfuglene og jeg i forholdet 95-5. Jeg får 5.

YYY

.

På sjekker'n

.

Jeg har tidligere i denne bloggen skrevet om sjekking på blekksprut-vis. Nå skal jeg fortelle om sjekking på Siv-vis… eller hva jeg nå skal kalle det…

.
I påsken dro jeg sammen med noen venner på ”Påske-jam” i den lille byen jeg bor i. Det var bra musikk, gode artister og stor stemning i lokalene. Utpå kvelden satt jeg i baren og snakket med en kollega. Vi kom da inn på temaet mitt kjærlighetsliv, og han lurte på om jeg var på utkikk etter en kjæreste for tiden. Jeg svarte, ”Ja, jeg er på sjekker’n.” Men musikken fra konserten var høy så han hørte ikke hva jeg sa. Og som et billig poeng i en dårlig komedie, hevet jeg stemmen, og ropte høyt og tydelig ut -akkurat i samme øyeblikk som musikken sluttet: ”JA, JEG ER PÅ SJEKKER’N!!!”.

Det er rart hvor stille det kan bli.

.
(Ja, det var litt pinlig...)

Hjelpen

.

I dag vil jeg fortelle om noe som rørte hjertet mitt for lenge siden, og som fremdeles rører meg. For mer enn 20 år siden så jeg en reportasje eller et TV-program på NRK. Det handlet om en dame fra USA som drev en institusjon for sterkt fysisk og psykisk utviklingshemmede barn. Disse barna var helt avhengig av 24-timers tilsyn og omsorg.

.
Men dessverre slet denne institusjonen med økonomiske problemer, og eneste utvei så ut til å være å legge ned hele stedet. Men som en siste utvei tok damen kontakt med et ungdomsfengsel, og spurte om de kunne hjelpe henne. Kanskje noen av de innsatte kunne sone straffen sin ved å hjelpe henne med barna.

.
Det viste seg at noen av de ungdomskriminelle ønsket å sone på denne måten. Hun fikk da et knippe av ungdommer som sonet straffer for alt fra innbrudd til mordforsøk.

.
Disse ungdommene ble til en enorm hjelp på institusjonen, og det ble selvsagt sterke bånd mellom barna og ungdommene. Den ene av ungdommene fortalte med tårer i øynene at i dag hadde barnet hans klart å spise en bit mat nesten på egen hånd. En annen gledet seg over at hans barn kjente igjen ham, og smilte når han så ham. Jeg har fremdeles et bilde i hodet av en av ungdommene som holder barnet sitt i armene – en stor ungdom med skumle tatoveringer på overarmene sammen med et lite barn med tynne, bleke armer.

.
Etter programmet satt jeg med tanken:

Hvem var det som hjalp hvem?

.

YYY

.

Nå er det vår

.

Vårslapphet er vel når man er så våryr at man er helt utslitt...

.

.

En vits jeg liker

En gruppe kannibaler ble ansatt i en storbedrift. "Dere er en del av teamet vårt nå", sa personalsjefen under en kort velkomstbriefing. "Dere får de samme fordelene som andre ansatte, og dere må gjerne spise i kafeteriaen, men vær så snill, ikke spis noen av de ansatte". Kannibalene lovet dette.

.

Etter fire uker sa personalsjefen: "Dere arbeider hardt og jeg er godt fornøyd med innsatsen deres. Men en av sekretærene våre er borte. Har dere noen ide om hva som har skjedd med henne?" Kannibalene ristet på hodet.

.

Så snart personalsjefen var gått, sa sjefskannibalen til de andre: "Hvem av dere spiste den sekretæren?" En av kannibalene rakte motstrebende opp hånden. "Idiot!", raste sjefskannibalen. "I fire uker har vi spist folk fra ledelsen uten at noen har merket en dritt, og så var du bare nødt til å spise den sekretæren!"

.

.

Headbanging

"Bra konsert i går?"

.
Jeg kjenner meg igjen i denne Nemi-stripen. Det er mye glede i en god headbanging. Men man må tåle at nakken blir litt stiv dagen derpå. Headbanging passer for øvrig perfekt sammen med en hemningsløs tullingdans eller som innslag i hoppedansen. På MC-fester der takhøyden er stor for å utrykke sine musikkopplevelser, passer det fint med slik fri utfoldelse.

.
Y Feel the music Y
.

Når snøen kommer

Jeg elsket snøen som barn. Så når seinhøsten kom, gikk jeg og ventet på at snøen skulle komme. For snøen kom alltid om vinteren når jeg var barn.

Jeg spurte min mor støtt om ikke snøen kom snart. Min mor som er en klok dame skjønte fort at jeg trengte et konkret svar (…og at hun selv trengte å slippe å svare på det samme spørsmålet hver dag), så hun svarte bedre enn de fleste meteorloger: ”Når alle bladene har falt av trærne, da kommer det snø.”

Jeg fulgte med trærne hver dag etter dette. De med tynne stammer ristet jeg i for å hjelpe til med prosessen. Jeg husker spesielt en dag det blåste. Jeg kikket med iver på alle de gule bladene som dalte ned fra trærne. Men det tok liksom aldri slutt…

Men en dag skjedde det noe fryktelig rart. Det kom snø selv om det hang masse blader igjen på trærne. Jeg husker ikke om min mor hadde et godt svar på dette mysteriet, men det gjorde ikke så mye. Nå var snøen kommet.

.

Med primadonnanykker på MC-tur

.

Jeg har hatt noen fantastiske sommerferier på MC - både nedover og bortover i Europa. Etter ferien i 2003 skrev jeg et leserinnlegg til MC-bladet. Denne historien var jeg så heldig å få på trykk. Hvis du har lyst til å lese, så finnes historien på hjemmesiden til reisefølget mitt den gangen:

.

http://home.online.no/~hel-ro/primadonnanykker.htm

.

YYY

.

Verdens flinkeste i matematikk

Opphavsrett til denne herlige besvarelsen er ukjent

Jeg har alltid likt matematikk. Da jeg gikk i 1. klasse på barneskolen trodde jeg til og med at jeg var verdens flinkeste i matematikk, og at ingen kunne regne raskere enn meg. Dette kom muligens av at noen voksne som var (og fremdeles er) veldig glade i meg hadde fortalt meg det.

På slutten av skoleåret var vi igjennom hele pensum for 1. klasse, og vi skulle alle bare regne ut resten av matteboka i den tiden som var igjen av skoleåret. Og jeg regnet så fort jeg kunne - både hjemme og i skoletimene for å bli først ferdig. Men plutselig så var det en i klassen min som rekte opp handa og sa: "Jeg er ferdig." Jeg kunne ikke tro det. Jeg var sikker på at han hadde jukset og at han hadde fått hjelp av noen voksne, for jeg hadde jo regnet så fort jeg kunne. Og tenk, rett etterpå var det enda en som rekte opp handa og sa: "Jeg er ferdig."

...

Det var da jeg forsto at jeg ikke var verdens flinkeste i matematikk. Men det er ikke så værst å være 3. verdens flinkeste i matematikk heller.

.

Snømannen

Forrige vinter var det ikke mye snø. Så når snøen plutselig kom fikk jeg så fryktelig lyst til å lage snømann i hagen min. Men jeg hadde et problem. Jeg har ingen barn. Redningen ble min venninne, Laila. Hun og hennes to sønner kom på snømannlaging. Sønnene gikk riktignok fort lei og syntes det var mer gøy med bryting i snøen. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde mitt alibi.

Duften av nykvernet kaffe

YYY

YYY

YYY

Jeg har kjøpt meg kaffe i dag

Nykvernet kaffe fra byens gamle kolonial

Jeg drikker ikke kaffe

Men jeg elsker duften av kvernet kaffe som brer seg i huset mitt

En duft av sødme som gjør meg glad til sinns

Det vekker barndommens minner

Minner fra min mors barndomshjem

Fra ”gammelkjøøken” i ”gammelhuusa” der min mors tante bodde

Jeg tror duften av kvernet kaffe er sunt

Det kjenner jeg på typen glede som den frembringer

.

Den er ekte

YYY

YYY

YYY

Yoga i det fri

For noen år tilbake kom jeg over noen grasiøse yogaøvelser i et ukeblad. Disse ville jeg prøve. Jeg rev ut sidene og gjemte dem til en passende anledning. Og anledningen kom. Jeg ønsket meg ro i sjelen, og det å være i ett med naturen.

Jeg kledde på meg ledige klær, pakket øvelsene sammen med et pledd, og gikk ut i det varme sommersolskinnet. Det var på vakre Borrehaugane det skulle skje – en vikinggravplass med sjel.

Jeg fant meg min gravhaug. På toppen av gravhaugen bredde jeg pleddet ut, og satte meg ned med mine øvelser.

Mitt ønske om å bli i ett med naturen ble mer oppfylt enn jeg ønsket. For dette skjedde midt i den verste mygg-sessongen (som for øvrig er hele sommeren++). Jeg har hørt at folk som er på dyresafari i Afrika kan føle seg som en del av næringskjeden. Det ble jeg på Borrehaugane. Det ble ikke mange øvelsene, men jeg tror kanskje jeg skapte noen nye øvelser når jeg skulle nå tak i myggene på ryggen. Jeg ga opp. Det ble liksom noe feil med det å slå i hjel mygg samtidig som jeg skulle være avbalansert og elske naturen.

Jeg dro hjem, og kikka på et naturprogram på TV’n istedet.

Der alvene danser

Indianerdansen

Denne akvarellen er det maleriet jeg har brukt minst tid på, og likevel et av dem jeg er mest glad i.

På et eller annet passivt vis så har jeg alltid vært interessert i indianere. Mamma og pappa hadde en illustrert indianerbok som jeg elsket å kikke i da jeg var barn. Jeg kikket på bildene av krukker, masker, krigsmaling, klær med frynser, smykker, tepper, fjærpryd, tipier og wigwamer. Og sikkert en og annen tomahawk. Og jeg drømte at jeg selv var indianer.

Da jeg var 7 fikk jeg være med til Folkemuseet på Bygdøy for å se på indianere som skulle ha danseoppvisning. Jeg gledet meg masse. Jeg vet ikke om oppvisningen var forsinket, men jeg husker at jeg ventet.

Draktene til indianerne var helt fantastiske… men jeg syntes dansen var litt kjedelig. Jeg var litt skuffa over den, men det sa jeg aldri. Jeg var bare stolt over å ha sett indianere på ordentlig. Og siden dansen var så enkel kunne jeg i stedet vise at jeg kunne danse indianerdans, jeg også.

Et edderkoppbesøk

Denne edderkoppen satt på veggen i gangen min en sommer. Jeg hadde aldri sett en norsk edderkopp på den størrelsen før, så jeg måtte ta et bilde av meg selv sammen med denne celebre gjesten (sjekk fingeren min). Jeg forklarte edderkoppen at den ikke kunne være her inne, og gikk for å hente glass og papir for å kunne frakte den ut. Edderkoppen satt tålmodig og ventet. Dessverre så var det første glasset jeg kom for lite. Jeg måtte lete opp det største glasset jeg hadde for ikke å klemme føttene på den. Edderkoppen satt tålmodig på veggen min og ventet. Jeg slapp den ut i vedstabelen, og håpet på at den ble fornøyd med det.

Sjekking på blekksprutvis

Blekkspruten er det mest fascinerende dyret jeg vet av. Jeg kunne holdt et langt foredrag om denne forunderlige skapningen, men i dag vil jeg holde meg til temaet sjekking på blekksprutvis.

Blekksprutdamer er ganske humørsyke av seg, så når blekksprutmennene skal på frierføtter må de trå varsomt. Det er ikke nok med at hun er amper, hun kan også være småsulten og bokstavelig talt få lyst til spise ham opp.

Som det utspekulerte mannebeine blekkspruthannen er, så nærmer han seg hunnen ubemerkelig. Når han er så nærme at han kan ta på henne, tar han den ene armen sin og begynner å stryke henne varsomt, varsomt. Han er på vakt og klar for å rømme når som helst. Hvis hun ikke viser tegn til aggresjon, tar han frem den andre armen sin og begynner å stryke henne med den også. Og når hun til slutt blir koset med av alle de 8 armene i het omfavnelse, er hun så rolig at han lurer seg på.

Det er en veldig fordel for dyrene at de er mestre i kamuflasje, for det er ganske flaut med alle sugemerkene etter en slik elskov.

Et nydelig bilde til glede

Her er et nydelig portrettbilde som får flere enn meg i godt humør. Min mor klarer ikke å se på bildet uten å smile stort, og to av mine onkler har i skrivende stund valgt bildet som sine profilbilder på Facebook.

Det er søskenbarnet mitt, Johannes (14), som tok bildet av nabosauen i fjor. Han omtaler bildet som "Vi e aille individa", etter utsagn av sauebonden Odin i "Are og Odin".

____________________________________________________

Et skispor i djupsnøen

_____________________________________________________________

YYY

Jeg fant et ensomt skispor i djupsnøen.

Jeg gledet meg over dette sporet som førte meg inn i en skog jeg liker.
Jeg kunne ikke gå fort. For dette var sporet for å stoppe opp.
Å kjenne etter.
Kjenne nærværet av trærne som sov under dyner av snø.
Kjenne tjernet som er trygt før det begynner å tø.
Det var vindstille med snøfjon i lufta. Ikke noe folk.

Bare meg og skogen og skiløypa.
Og av og til en hakkende spett.
En sildrebekk.
Rådyrspor og lyden av plutselige snødryss fra grenene.
Og en bitte-bitteliten fuglesang.

Wow, skogen er flott!!!

YYY

PS! Tusen takk til den som hadde gått opp den fortryllende skiløpa ved Adalstjern.

_____________________________________________________________

Svart pusekatt

Svarte pusekatter betyr masse lykke