Nesten-torpedert av bever

Kjæresten min skulle ta meg med på beversafari, og vise meg en operativ beverhytte på Røros. Jeg gledet meg veldig. Jeg hadde ingen forventninger om å få se en bever, men likevel brant det et lite håp i hjertet mitt om kanskje å få se en liten beversnute stikkende opp av et vannspeil. Tiden ville vise...

I solskinn padlet vi opp den nærmest blikkstille slve - kun avbrutt av sølvblanke fisker som hoppet. Etter 20 minutter var vi der. Beverhytta lå der like stille som vannet. En fersk bjørk var godt festet til hytta og vitnet om nye utvidelser på boligen. Men ellers virket det ikke som om noen var hjemme, så vi padlet videre i de naturskjønne omgivelsene, og kikket på alt annet naturen hadde å by på.

På turen tilbake tok vi en nærmere kikk på hytta, og jeg fikk tatt noen bilder av mesterverket. Før vi dro videre fikk vi lyst til å ta en tur i en smal bukt som gikk bak beverhytta. Vi padlet inn. Vannstanden her var nok ikke mer enn en halv meter. Denne bukta gikk ikke så langt inn og besto av mye siv på begge sider. Der var også beverslep - stier der beveren sleper byggemateriale og mat. Vi snudde kanoen for å dra tilbake.

Det var da den dukket opp. Helt plutselig. Under vann. Den svømte fort forbi den ene langsiden på kanoen, og svømte inn i bukta. Jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk det var å se den vanvittig stømlinjeformede bylten svømme rett forbi kanoen. Vi prøvde forsiktig å snu kanoen, men den ble liksom stående på tvers i kanalen. Kjæresten min satt i en posisjon hvor han kunne se at beveren kikket opp av vannet og været mot oss. Jeg tok frem kamerat og håpet på å fange skjønnheten på et bilde.

Plutselig dykket beveren ned i vannet og svømte rett mot bakenden av kanoen. Jeg hadde kameraet klart. Beveren skøyt plutselig fart ved å slå kraftig med halen under vann, og i det samme knipset jeg et bilde. Den smatt under kanoen, rett under baken på kjæresten min, med en gjørme-sky etter seg. Bølgene fra beveren sammen med det at vi begge skvatt 'himmelhøyt' førte til at vi nesten kantret og havnet i elva. Det hele var en helt fantastisk opplevelse. Men beveren var nok ikke like fornøyd med besøket sitt. Vi hadde nok gått inn kjøkkenveien, og der hadde vi ikke noe å gjøre! Vi så bare en gjørmsky under vann der den hadde forsvunnet av gårde. Selv om beveren ikke var fornøyd med oss, så var vi fulle av takknemmelighet for dette møtet. Vi padlet stille vekk.

Jeg var jo selvsagt spent på bildet jeg hadde tatt. På forhåndsvisningen kunne vi se bølgen fra det første haleslaget og kanskje noe som lignet et beverhode. Jeg kunne ikke vente med å få det frem på PC'n da jeg kom hjem fra ferie. Men beveren hadde ikke som mål å bli tatt bilde av. Det som kunne minne om et beverhode var bare gjørmeskyen den la igjen etter seg. Men herlig likevel!

Y Y Y Tusen takk, Beveren! Y Y Y

.