Denne akvarellen er det maleriet jeg har brukt minst tid på, og likevel et av dem jeg er mest glad i.
På et eller annet passivt vis så har jeg alltid vært interessert i indianere. Mamma og pappa hadde en illustrert indianerbok som jeg elsket å kikke i da jeg var barn. Jeg kikket på bildene av krukker, masker, krigsmaling, klær med frynser, smykker, tepper, fjærpryd, tipier og wigwamer. Og sikkert en og annen tomahawk. Og jeg drømte at jeg selv var indianer.
Da jeg var 7 fikk jeg være med til Folkemuseet på Bygdøy for å se på indianere som skulle ha danseoppvisning. Jeg gledet meg masse. Jeg vet ikke om oppvisningen var forsinket, men jeg husker at jeg ventet.
Draktene til indianerne var helt fantastiske… men jeg syntes dansen var litt kjedelig. Jeg var litt skuffa over den, men det sa jeg aldri. Jeg var bare stolt over å ha sett indianere på ordentlig. Og siden dansen var så enkel kunne jeg i stedet vise at jeg kunne danse indianerdans, jeg også.
det va en nydelig akvarell :-)koselig blogg du har.
SvarSlettHeisann -
SvarSlettDu er jo ei skikkelig undrende forunderlig sjel. Jeg gleder meg, slett ikke uten grunn, over å bli bevilget innsyn din verden med bilder og finurlige vakre formuleringer. Du overrasker stadig, du vene Siv.
Stor klemmm fra Jorunn