Blodplommetreet blomstrer

.

Nå blomstrer det skjønne blodplommetreet i hagen min. Det bruker å få masse søte blodplommer. Dem deler småfuglene og jeg i forholdet 95-5. Jeg får 5.

YYY

.

På sjekker'n

.

Jeg har tidligere i denne bloggen skrevet om sjekking på blekksprut-vis. Nå skal jeg fortelle om sjekking på Siv-vis… eller hva jeg nå skal kalle det…

.
I påsken dro jeg sammen med noen venner på ”Påske-jam” i den lille byen jeg bor i. Det var bra musikk, gode artister og stor stemning i lokalene. Utpå kvelden satt jeg i baren og snakket med en kollega. Vi kom da inn på temaet mitt kjærlighetsliv, og han lurte på om jeg var på utkikk etter en kjæreste for tiden. Jeg svarte, ”Ja, jeg er på sjekker’n.” Men musikken fra konserten var høy så han hørte ikke hva jeg sa. Og som et billig poeng i en dårlig komedie, hevet jeg stemmen, og ropte høyt og tydelig ut -akkurat i samme øyeblikk som musikken sluttet: ”JA, JEG ER PÅ SJEKKER’N!!!”.

Det er rart hvor stille det kan bli.

.
(Ja, det var litt pinlig...)

Hjelpen

.

I dag vil jeg fortelle om noe som rørte hjertet mitt for lenge siden, og som fremdeles rører meg. For mer enn 20 år siden så jeg en reportasje eller et TV-program på NRK. Det handlet om en dame fra USA som drev en institusjon for sterkt fysisk og psykisk utviklingshemmede barn. Disse barna var helt avhengig av 24-timers tilsyn og omsorg.

.
Men dessverre slet denne institusjonen med økonomiske problemer, og eneste utvei så ut til å være å legge ned hele stedet. Men som en siste utvei tok damen kontakt med et ungdomsfengsel, og spurte om de kunne hjelpe henne. Kanskje noen av de innsatte kunne sone straffen sin ved å hjelpe henne med barna.

.
Det viste seg at noen av de ungdomskriminelle ønsket å sone på denne måten. Hun fikk da et knippe av ungdommer som sonet straffer for alt fra innbrudd til mordforsøk.

.
Disse ungdommene ble til en enorm hjelp på institusjonen, og det ble selvsagt sterke bånd mellom barna og ungdommene. Den ene av ungdommene fortalte med tårer i øynene at i dag hadde barnet hans klart å spise en bit mat nesten på egen hånd. En annen gledet seg over at hans barn kjente igjen ham, og smilte når han så ham. Jeg har fremdeles et bilde i hodet av en av ungdommene som holder barnet sitt i armene – en stor ungdom med skumle tatoveringer på overarmene sammen med et lite barn med tynne, bleke armer.

.
Etter programmet satt jeg med tanken:

Hvem var det som hjalp hvem?

.

YYY

.

Nå er det vår

.

Vårslapphet er vel når man er så våryr at man er helt utslitt...

.

.

En vits jeg liker

En gruppe kannibaler ble ansatt i en storbedrift. "Dere er en del av teamet vårt nå", sa personalsjefen under en kort velkomstbriefing. "Dere får de samme fordelene som andre ansatte, og dere må gjerne spise i kafeteriaen, men vær så snill, ikke spis noen av de ansatte". Kannibalene lovet dette.

.

Etter fire uker sa personalsjefen: "Dere arbeider hardt og jeg er godt fornøyd med innsatsen deres. Men en av sekretærene våre er borte. Har dere noen ide om hva som har skjedd med henne?" Kannibalene ristet på hodet.

.

Så snart personalsjefen var gått, sa sjefskannibalen til de andre: "Hvem av dere spiste den sekretæren?" En av kannibalene rakte motstrebende opp hånden. "Idiot!", raste sjefskannibalen. "I fire uker har vi spist folk fra ledelsen uten at noen har merket en dritt, og så var du bare nødt til å spise den sekretæren!"

.

.

Headbanging

"Bra konsert i går?"

.
Jeg kjenner meg igjen i denne Nemi-stripen. Det er mye glede i en god headbanging. Men man må tåle at nakken blir litt stiv dagen derpå. Headbanging passer for øvrig perfekt sammen med en hemningsløs tullingdans eller som innslag i hoppedansen. På MC-fester der takhøyden er stor for å utrykke sine musikkopplevelser, passer det fint med slik fri utfoldelse.

.
Y Feel the music Y
.

Når snøen kommer

Jeg elsket snøen som barn. Så når seinhøsten kom, gikk jeg og ventet på at snøen skulle komme. For snøen kom alltid om vinteren når jeg var barn.

Jeg spurte min mor støtt om ikke snøen kom snart. Min mor som er en klok dame skjønte fort at jeg trengte et konkret svar (…og at hun selv trengte å slippe å svare på det samme spørsmålet hver dag), så hun svarte bedre enn de fleste meteorloger: ”Når alle bladene har falt av trærne, da kommer det snø.”

Jeg fulgte med trærne hver dag etter dette. De med tynne stammer ristet jeg i for å hjelpe til med prosessen. Jeg husker spesielt en dag det blåste. Jeg kikket med iver på alle de gule bladene som dalte ned fra trærne. Men det tok liksom aldri slutt…

Men en dag skjedde det noe fryktelig rart. Det kom snø selv om det hang masse blader igjen på trærne. Jeg husker ikke om min mor hadde et godt svar på dette mysteriet, men det gjorde ikke så mye. Nå var snøen kommet.

.

Med primadonnanykker på MC-tur

.

Jeg har hatt noen fantastiske sommerferier på MC - både nedover og bortover i Europa. Etter ferien i 2003 skrev jeg et leserinnlegg til MC-bladet. Denne historien var jeg så heldig å få på trykk. Hvis du har lyst til å lese, så finnes historien på hjemmesiden til reisefølget mitt den gangen:

.

http://home.online.no/~hel-ro/primadonnanykker.htm

.

YYY

.

Verdens flinkeste i matematikk

Opphavsrett til denne herlige besvarelsen er ukjent

Jeg har alltid likt matematikk. Da jeg gikk i 1. klasse på barneskolen trodde jeg til og med at jeg var verdens flinkeste i matematikk, og at ingen kunne regne raskere enn meg. Dette kom muligens av at noen voksne som var (og fremdeles er) veldig glade i meg hadde fortalt meg det.

På slutten av skoleåret var vi igjennom hele pensum for 1. klasse, og vi skulle alle bare regne ut resten av matteboka i den tiden som var igjen av skoleåret. Og jeg regnet så fort jeg kunne - både hjemme og i skoletimene for å bli først ferdig. Men plutselig så var det en i klassen min som rekte opp handa og sa: "Jeg er ferdig." Jeg kunne ikke tro det. Jeg var sikker på at han hadde jukset og at han hadde fått hjelp av noen voksne, for jeg hadde jo regnet så fort jeg kunne. Og tenk, rett etterpå var det enda en som rekte opp handa og sa: "Jeg er ferdig."

...

Det var da jeg forsto at jeg ikke var verdens flinkeste i matematikk. Men det er ikke så værst å være 3. verdens flinkeste i matematikk heller.

.

Snømannen

Forrige vinter var det ikke mye snø. Så når snøen plutselig kom fikk jeg så fryktelig lyst til å lage snømann i hagen min. Men jeg hadde et problem. Jeg har ingen barn. Redningen ble min venninne, Laila. Hun og hennes to sønner kom på snømannlaging. Sønnene gikk riktignok fort lei og syntes det var mer gøy med bryting i snøen. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde mitt alibi.

Duften av nykvernet kaffe

YYY

YYY

YYY

Jeg har kjøpt meg kaffe i dag

Nykvernet kaffe fra byens gamle kolonial

Jeg drikker ikke kaffe

Men jeg elsker duften av kvernet kaffe som brer seg i huset mitt

En duft av sødme som gjør meg glad til sinns

Det vekker barndommens minner

Minner fra min mors barndomshjem

Fra ”gammelkjøøken” i ”gammelhuusa” der min mors tante bodde

Jeg tror duften av kvernet kaffe er sunt

Det kjenner jeg på typen glede som den frembringer

.

Den er ekte

YYY

YYY

YYY

Yoga i det fri

For noen år tilbake kom jeg over noen grasiøse yogaøvelser i et ukeblad. Disse ville jeg prøve. Jeg rev ut sidene og gjemte dem til en passende anledning. Og anledningen kom. Jeg ønsket meg ro i sjelen, og det å være i ett med naturen.

Jeg kledde på meg ledige klær, pakket øvelsene sammen med et pledd, og gikk ut i det varme sommersolskinnet. Det var på vakre Borrehaugane det skulle skje – en vikinggravplass med sjel.

Jeg fant meg min gravhaug. På toppen av gravhaugen bredde jeg pleddet ut, og satte meg ned med mine øvelser.

Mitt ønske om å bli i ett med naturen ble mer oppfylt enn jeg ønsket. For dette skjedde midt i den verste mygg-sessongen (som for øvrig er hele sommeren++). Jeg har hørt at folk som er på dyresafari i Afrika kan føle seg som en del av næringskjeden. Det ble jeg på Borrehaugane. Det ble ikke mange øvelsene, men jeg tror kanskje jeg skapte noen nye øvelser når jeg skulle nå tak i myggene på ryggen. Jeg ga opp. Det ble liksom noe feil med det å slå i hjel mygg samtidig som jeg skulle være avbalansert og elske naturen.

Jeg dro hjem, og kikka på et naturprogram på TV’n istedet.

Der alvene danser

Indianerdansen

Denne akvarellen er det maleriet jeg har brukt minst tid på, og likevel et av dem jeg er mest glad i.

På et eller annet passivt vis så har jeg alltid vært interessert i indianere. Mamma og pappa hadde en illustrert indianerbok som jeg elsket å kikke i da jeg var barn. Jeg kikket på bildene av krukker, masker, krigsmaling, klær med frynser, smykker, tepper, fjærpryd, tipier og wigwamer. Og sikkert en og annen tomahawk. Og jeg drømte at jeg selv var indianer.

Da jeg var 7 fikk jeg være med til Folkemuseet på Bygdøy for å se på indianere som skulle ha danseoppvisning. Jeg gledet meg masse. Jeg vet ikke om oppvisningen var forsinket, men jeg husker at jeg ventet.

Draktene til indianerne var helt fantastiske… men jeg syntes dansen var litt kjedelig. Jeg var litt skuffa over den, men det sa jeg aldri. Jeg var bare stolt over å ha sett indianere på ordentlig. Og siden dansen var så enkel kunne jeg i stedet vise at jeg kunne danse indianerdans, jeg også.

Et edderkoppbesøk

Denne edderkoppen satt på veggen i gangen min en sommer. Jeg hadde aldri sett en norsk edderkopp på den størrelsen før, så jeg måtte ta et bilde av meg selv sammen med denne celebre gjesten (sjekk fingeren min). Jeg forklarte edderkoppen at den ikke kunne være her inne, og gikk for å hente glass og papir for å kunne frakte den ut. Edderkoppen satt tålmodig og ventet. Dessverre så var det første glasset jeg kom for lite. Jeg måtte lete opp det største glasset jeg hadde for ikke å klemme føttene på den. Edderkoppen satt tålmodig på veggen min og ventet. Jeg slapp den ut i vedstabelen, og håpet på at den ble fornøyd med det.

Sjekking på blekksprutvis

Blekkspruten er det mest fascinerende dyret jeg vet av. Jeg kunne holdt et langt foredrag om denne forunderlige skapningen, men i dag vil jeg holde meg til temaet sjekking på blekksprutvis.

Blekksprutdamer er ganske humørsyke av seg, så når blekksprutmennene skal på frierføtter må de trå varsomt. Det er ikke nok med at hun er amper, hun kan også være småsulten og bokstavelig talt få lyst til spise ham opp.

Som det utspekulerte mannebeine blekkspruthannen er, så nærmer han seg hunnen ubemerkelig. Når han er så nærme at han kan ta på henne, tar han den ene armen sin og begynner å stryke henne varsomt, varsomt. Han er på vakt og klar for å rømme når som helst. Hvis hun ikke viser tegn til aggresjon, tar han frem den andre armen sin og begynner å stryke henne med den også. Og når hun til slutt blir koset med av alle de 8 armene i het omfavnelse, er hun så rolig at han lurer seg på.

Det er en veldig fordel for dyrene at de er mestre i kamuflasje, for det er ganske flaut med alle sugemerkene etter en slik elskov.

Et nydelig bilde til glede

Her er et nydelig portrettbilde som får flere enn meg i godt humør. Min mor klarer ikke å se på bildet uten å smile stort, og to av mine onkler har i skrivende stund valgt bildet som sine profilbilder på Facebook.

Det er søskenbarnet mitt, Johannes (14), som tok bildet av nabosauen i fjor. Han omtaler bildet som "Vi e aille individa", etter utsagn av sauebonden Odin i "Are og Odin".

____________________________________________________

Et skispor i djupsnøen

_____________________________________________________________

YYY

Jeg fant et ensomt skispor i djupsnøen.

Jeg gledet meg over dette sporet som førte meg inn i en skog jeg liker.
Jeg kunne ikke gå fort. For dette var sporet for å stoppe opp.
Å kjenne etter.
Kjenne nærværet av trærne som sov under dyner av snø.
Kjenne tjernet som er trygt før det begynner å tø.
Det var vindstille med snøfjon i lufta. Ikke noe folk.

Bare meg og skogen og skiløypa.
Og av og til en hakkende spett.
En sildrebekk.
Rådyrspor og lyden av plutselige snødryss fra grenene.
Og en bitte-bitteliten fuglesang.

Wow, skogen er flott!!!

YYY

PS! Tusen takk til den som hadde gått opp den fortryllende skiløpa ved Adalstjern.

_____________________________________________________________

Svart pusekatt

Svarte pusekatter betyr masse lykke