Lille speil på veggen der

Jeg kjører MC, og har i den forbindelse vært på en del MC-treff i Norge. På disse MC-treffene er toalettfasilitetene ofte sånn ymse, men som dame så synes jeg det i tillegg er greit med et speil. Ved en slik MC-treff-anledning spurte jeg derfor treffarrangøren om det var mulig å få et speil på damedoen (som for øvrig var av bedre treff-standard). Den mannlige treffarrangøren sa at det skulle han ordne. Ved mitt neste dobesøk så jeg at det ikke var kommet opp noe speil. Jeg etterspurte derfor et speil pånytt. Og arrangøren sa høflig at det skulle han ordne.

Jeg var derfor spent ved mitt neste dobesøk. Jeg lo høyt da jeg så hva treffarrangøren hadde hengt opp over vasken. Der hang det nemlig en stor plakat med påskriften ”Du er pen.”

Det er det beste speilet jeg noen gang har sett inn i.

Badet – et utrygt sted for forfengeligheten

Det er på badet man skal stelle med sin skjønnhet, men det er også her at forfengeligheten er i størst fare.

Den første historien i dag har jeg hentet fra min kjære. Han var den gangen en single kar, og klar for årets julebord. Med julebordforventninger i kroppen skulle han gjøre seg litt ekstra fin og trimme hårtustene med trimmemaskinen. Som vanlig startet han i fint driv med bakhodet. Deretter fortsatte han med håret på fremsiden. Det var da han oppdaget at han hadde glemt å sette på trimmer-delen på barbermaskinen sin. Bakhodet var med andre ord totalt snauet for hår. Det ble bråstopp på barbermaskinen i et desperat håp om at det hele var en slags ”misforståelse”. Men skaden var gjort. Hans julebordfrisyre det året ble av typen skinhead. Ikke moro for min kjære, men vi kan vel bare tenke oss hvor mye fliring det ble på julebordet.

Den andre historien stammer fra mitt eget baderom med min svoger som hovedperson. Huden hans var tørr og han trengte noe fuktighetskrem. Selvhjelpen som han er fant han selv frem til noe fin krem i min baderomshylle, og smurte inn ansiktet sitt. Ikke før hadde han smurt seg godt inn før det begynte å svi i øynene, og det prikket i huden og den ble både varm og rød.  Dette skjedde fort! Han heiv seg over vannkrana og skylte av det han var kar om. …han hadde smurt inn ansiktet sitt med celulitte-krem…

Den tredje historien utspant seg på badet til min mor. Vi døtrene hadde vært hjemme hos vår mor til jul, men nå var vi reist tilbake hver til vårt. En av oss hadde glemt igjen noe skum på baderommet, og dette skummet skulle testes. Min mor fordelte produktet jevnt i håret sitt. Takk og pris tar hun en rask kikk på etiketten etter påføringen. Forskrekket leser hun at dette er hårfjerningsskum. Raskere enn Lucky Luke får hun hodet under vann og skylt ut skjønnhetsmidlet.

Så folkens, dere er herved advart - vær forsiktig når dere går inn på badet!

De ærliges skjebne

Jeg kjenner en ærlig dame. Denne damen opplevde dessverre innbrudd i sitt hjem. Hun dro på politistasjonen for å anmelde forholdet. Man må gjøre det for å få igjen noen slanter på forsikringen. Hun hadde listet opp alt som var stjålet for politimannen. Han spurte henne om det var noe mer som var borte. Den ærlige damen var egentlig litt irritert over at det varegenandel på 5000,- på forsikringen hennes, så i et fryktelig svakt øyeblikk løy hun:

”Ja, guttungens sykkel er også borte.”

”Hva er rammenummeret på sykkelen, da?”, spurte politimannen.

”Jeg vet ikke, men jeg kan sjekke sykkelen når jeg kommer hjem.”, sa den litt mindre ærlige damen.

Politimannen hevet øyenbrynene og kikket opp. Damen rødmet og kikket ned.

”Jeg tror jeg stryker den siste, jeg.”, sier han.

”OK.”, hvisket damen. Hun skjønte at de ærliges skjebne er å være ærlig. Man har rett og slett ikke noe valg.

Utsagn fra min kjære

.

Min kjære kom med følgende utsagn her om dagen:

.

Jeg skal ikke være prefekt.

Jeg skal ha litt å gå på slik at jeg har litt å lære.

.

...eller sagt slik han sa det på sin fine Gjøvik-dialekt:

.

"Je ska itte vara pærfekt.

Je ska ha litt å gå på så je har litt å læra."

.

Så sant, så sant.

.

YYY

.

Bilder fra hagen en augustdag

Nå er det august'n som skal nytes, og det er mye fint i hagen i august. Bjørnebæra har for eksempel begynt å bli moden nå, og dens bær modnes hver dag helt til oktober. Er ikke det herlig! Tomatplanten gir også jevn tilgang på modne bær. Fint med busker og planter som ikke lar alle bæra bli moden på en gang. Og snart er det tid for pærer. Herlig tid fremover. :-)

YYY

4 rare ting i hagen min

Følgende 4 ting er observert i hagen min:

1. En gang fant jeg en metemark som hadde knytt knute på seg selv. Endene på den prøvde å gå i hver sine retninger og det hjalp jo ikke særlig på situasjonen. Jeg får aldri vite om den satte pris på det, men jeg knøyt den opp igjen.

2. I hagen min har jeg et pæretre. Det bryr seg ikke om hvordan pærer skal vokse på trær. I fjor fant det på å la en klase med pærer vokse rett ut av stammen på det. I år lar det to pærer vokse rett oppover i stedet for å la dem henge ned som alle de andre. - Et tre med egne meninger, altså!

3. I år var jeg litt sent ute med å så tomater, men det har likevel gitt overraskende resultateter: Jeg har fått mini-tomatplanter. Den ene planen har til og med fått mini-tomatblomster og en mini-tomat. Herlig plante!

4. Mannen som klipper gresset i hagen min er en veldig spesiel mann. Han lar villblomstene som vokser på plenen få stå i ro. Nydelig mann, det. YYY

Høste rabarbra

I dag har jeg 'høstet' rabarbra fra hagen min, og laget rabarbrasuppe til min kjære. (Egentilg burde det vel hett 'våret' på denne årstiden.)

YYY

Herlig, fransk parkering

Denne kreative parkeringen så vi i Cassis i Sør-Frankrike.

(Vi klarte forøvrig aldri å finne oss parkering i denne landsbyen.)

"Et stygt juletre, takk!"

Min mor en fascinerende person. Hun er kanskje ikke den du legger merke til med det første, for hun gjør ikke så mye utav seg. Men når du blir kjent med henne så skjønner du at hun har integritet og sitt eget særpreg.
.
En ting min mor synes er veldig fælt det er å hive ut juletreet etter jula hvis treet fremdeles er vakkert. En jul bestemte hun seg derfor for å IKKE kjøpe noe vakkert juletre, men derimot et veldig stygt ett. Da hun kom på torget til juletreselgeren sa hun derfor: "Jeg skal ha det styggeste juletreet du har."

Jeg vet ikke hva selgeren tenkte, men han plukket frem det styggeste treet han hadde. Det manglet en side, var glissent med greiner og hadde ikke symetri.

"DET skal jeg ha!", sier min mor begeistret, "Hva skal du ha for det?"

Juletreselgeren slo selvsagt av på prisen, og sa: "Dette skal du få for kr 150."
.
Det juletreselgeren ikke viste var at denne hyggelige damen som har så vondt av å hive vakre jultrær også er helt rå til å prute. Så juletreselgeren var absolutt ikke forberedt da min mor sa: "Nei, dette treet er så stygt at det får du ikke mer enn 80 kroner for."
.
Og slik ble det.
.
Min mor dro fra torget glad og lett til sinns, og juletreselgeren sto forundret tilbake men dog glad for å ha solgt det styggeste treet han hadde.
.

Nesten-torpedert av bever

Kjæresten min skulle ta meg med på beversafari, og vise meg en operativ beverhytte på Røros. Jeg gledet meg veldig. Jeg hadde ingen forventninger om å få se en bever, men likevel brant det et lite håp i hjertet mitt om kanskje å få se en liten beversnute stikkende opp av et vannspeil. Tiden ville vise...

I solskinn padlet vi opp den nærmest blikkstille slve - kun avbrutt av sølvblanke fisker som hoppet. Etter 20 minutter var vi der. Beverhytta lå der like stille som vannet. En fersk bjørk var godt festet til hytta og vitnet om nye utvidelser på boligen. Men ellers virket det ikke som om noen var hjemme, så vi padlet videre i de naturskjønne omgivelsene, og kikket på alt annet naturen hadde å by på.

På turen tilbake tok vi en nærmere kikk på hytta, og jeg fikk tatt noen bilder av mesterverket. Før vi dro videre fikk vi lyst til å ta en tur i en smal bukt som gikk bak beverhytta. Vi padlet inn. Vannstanden her var nok ikke mer enn en halv meter. Denne bukta gikk ikke så langt inn og besto av mye siv på begge sider. Der var også beverslep - stier der beveren sleper byggemateriale og mat. Vi snudde kanoen for å dra tilbake.

Det var da den dukket opp. Helt plutselig. Under vann. Den svømte fort forbi den ene langsiden på kanoen, og svømte inn i bukta. Jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk det var å se den vanvittig stømlinjeformede bylten svømme rett forbi kanoen. Vi prøvde forsiktig å snu kanoen, men den ble liksom stående på tvers i kanalen. Kjæresten min satt i en posisjon hvor han kunne se at beveren kikket opp av vannet og været mot oss. Jeg tok frem kamerat og håpet på å fange skjønnheten på et bilde.

Plutselig dykket beveren ned i vannet og svømte rett mot bakenden av kanoen. Jeg hadde kameraet klart. Beveren skøyt plutselig fart ved å slå kraftig med halen under vann, og i det samme knipset jeg et bilde. Den smatt under kanoen, rett under baken på kjæresten min, med en gjørme-sky etter seg. Bølgene fra beveren sammen med det at vi begge skvatt 'himmelhøyt' førte til at vi nesten kantret og havnet i elva. Det hele var en helt fantastisk opplevelse. Men beveren var nok ikke like fornøyd med besøket sitt. Vi hadde nok gått inn kjøkkenveien, og der hadde vi ikke noe å gjøre! Vi så bare en gjørmsky under vann der den hadde forsvunnet av gårde. Selv om beveren ikke var fornøyd med oss, så var vi fulle av takknemmelighet for dette møtet. Vi padlet stille vekk.

Jeg var jo selvsagt spent på bildet jeg hadde tatt. På forhåndsvisningen kunne vi se bølgen fra det første haleslaget og kanskje noe som lignet et beverhode. Jeg kunne ikke vente med å få det frem på PC'n da jeg kom hjem fra ferie. Men beveren hadde ikke som mål å bli tatt bilde av. Det som kunne minne om et beverhode var bare gjørmeskyen den la igjen etter seg. Men herlig likevel!

Y Y Y Tusen takk, Beveren! Y Y Y

.

Interessant kur mot hikke...

Nå skal jeg fortelle en liten historie om min søster og min mor. Jeg synes den er morsom, men søstra mi synes den er dum.
.
Min søster var på besøk hos min mor. Det hersket fred og fordragelighet i stuen der min søster zappet på TV'n og min mor strikket nisseluer. Men med ett ble idyllen brutt av at min søster begynte å hikke. Litt hikke bruker vanligvis ikke være noe problem, men dette var av den typen hikke som ikke ga seg med en gang. Etter en stund begynte dette å gå opp for min søster også, og den begynte derfor å bli irriterende. Fryktelig irriterende. Det ene kjerringrådet etter det andre ble plukket frem, men uten hell. Hikken ga seg ikke. Frustrasjonen bygde seg oppover og oppover og var på sitt høyeste da min mor sier tørt fra sofakroken sin:
"Du skal få 1000 kroner hvis du hikker en gang til."
Min søster prøvde febrilsk å få frem enda en hikk... Bare en til... Pleaaase, baaaare en til.
.
Hun ble kvitt hikken.
.

YYY

.

Gourmet-måltid i hagen min

.

I dag fikk jeg et spennende besøk i hagen. En hel-hvit edderkopp hadde et bedre måltid på en prestekrave. Den var veldig tålmodig med meg, og lot meg kikke på den og vise den frem til naboer. Etter 2 timer hadde den fått nok av meg. Da tok den med seg maten sin og gikk for å få litt matro. Jeg skjønner den godt.

.

Tusen takk for besøket, Hvite Edderkopp.

.

Amøbe

Kjæresten min og jeg hadde en av våre intelektuelle samtaler. Da kom kjæresten min på at han skulle kalle meg en amøbe. Så han sier til meg: "Du er en amøbe."

.

Det syntes jeg var interessant, så jeg spør ham:

"Vet du hva en amøbe er?".

"Ja, det er en sånn liten ting.", svarer han kontant.

"Hva slags liten ting?", spør jeg.

"Jo, det er en sånn mikro-orgasme."

.

Det er ikke bare fra barnemunner det kommer gullkorn...

.

Y

.

En slags naturlig medisin...

.

I granskogen føler jeg meg trygg

.

I lauvskogen blir jeg lett til sinns

.

Ved havet blir jeg renset

.

Ved bekken blir jeg glad

.

Ved tjernet får jeg roen

.

Og på fjellet den uendelige frihet

.

Y

.

Orrhaneleik

Jeg har vært på orrhaneleik - en nydelig opplevelse jeg vil dele.

Orrhanene er noen ordentlig morgenfugler, så vi dro oppover til gapahuken lørdag ettermiddag for å overnatte til søndag - med den plan at orrhanene skulle være vår vekkerklokke. Før vi la oss for kvelden hadde vi linet opp briller, kamera og kikkert slik at alt det vi trengte skulle være lett tilgjengelig på en lydløs måte. Man må være veldig, veldig musestille. Jeg fikk også klar beskjed om at det ikke var lov til å tre av på naturens vegne etter grålysninga. Da var det bare kniping som gjaldt.

Opplevelsen av å bli vekt av orrhanene var helt magisk. De var der alle sammen helt plutselig. Det startet med lyden av flaksende vinger til de landende storfuglene. Deretter fulgte lyden av en myk, varm klukking. Denne klukkingen var beroligende vakker, og dannet liksom en undertone til alle de andre lydene (flaksing, sshhh-lyder og noen høye lyder). Jeg ble helt bergtatt. Jeg hadde ikke lyst til å åpne øynene. Jeg ville bare ligge og lytte.

Men nysgjerrigheten til å se leiken var også stor, så jeg vridde meg rolig-rolig halvt ut av soveposen, tok de kald-doggede brillene, tørket dem og satte dem på nesen. Det var ca 5-6 kuldegrader. Fuglenes spill var et vakkert syn. De sprang etter hverandre eller mot hverandre. Noen sto stille. Vingene var bredd ut til sidene, og stjerten foldet ut i en stor, hvit vifte. Jeg tok frem turkikkerten jeg hadde fått av mamma til jul en gang, og fikk sett dem på nært hold. Hva skal jeg si? Praktfullt.

Etter en stund letta plutselig alle samme og stakk av. Vi kunne høre klukkingen deres langt i det fjerne. Vi sovnet igjen.

Plutselig var de tilbake. Denne gangen var jeg så heldig at jeg fikk tatt noen bilder. Jeg hadde på forhånd kjøpt meg et kamera uten lyd og som kunne ta bilder uten blits i grålysninga. Etter litt spilling fløy en etter en opp i hver sin tretopp. Der satt de rundt oss og klukket til hverandre før de nok en gang dro til det fjerne.

Og så sovnet vi.

Det å dra ut på orrhaneleik og ligge i gapahuk under åpen himmel var en stor opplevelse på flere enn en måte: Lørdag ettermiddag/kveld hadde vi vakker solnedgang. Utpå kvelden var det uglekonsert. Vekkerklokke nummer to på søndagen var en gjeng hakkespetter. Etter frokost slappet vi litt av, og i denne stillheten satte det seg en nøtteskrike i treet over oss. Den trodde vi hadde dratt, men da den oppdaget oss skrek den skikkelig i, fløy vekk og sladret lenge til alle de andre om at vi fremdeles var der. Makan til lyd. Jeg måtte le.

En liten skitur på søndagen - utenfor løypene og inn i skogen, ble også en helt spesiell opplevelse. Da fikk vi se gaupespor. Jeg følte meg beæret. Videre på turen møtte vi en vennlig bekk. Den rant så stille, og jeg kunne høre stillheten dens i alle cellene mine. Jeg har lyst til å bruke ordet magisk en gang til.

Søndag kveld var jeg tilbake i huset mitt. Veldig fornøyd. Da jeg la meg for å sove tok jeg frem lyden av orrhanene, og sovnet.

Der det er liv er det livete

.

En ting som er fint med livet

er at man kan finne på ting.

.

Jeg skal snart på orrhaneleik.

Gjett om jeg gleder meg!

.

YYY

.

Meningen med livet...

.

Meningen med livet er å komme i en tilstand

der man ikke lurer på

hva som er meningen med livet

.

Y

.

Kråkepusekatt

Det var en sommer at en skadet kråke kom til å holde til rundt husene her omkring. Den hadde trolig fått hard medfart av med-kråker og pusekatter i strøket. Men på et forunderlig vis holdt den seg i live hele sommeren og høsten - på tross av at den ikke kunne fly.

.

Det var litt koselig å ha denne fyren sittende på gjerdet, så en dag hivde jeg noen brødbiter bort til den. Men den trodde jeg kasta stein etter den så den stakk flaksende vekk i vill panikk. Jeg ropte etter den at jeg ikke var farlig, men det trodde den ikke på.

.

I samme periode bodde det en rødragget pusekatt i nærheten. Det var en ordentlig kosepus, og den mente helt klart at den var medeier til tomta mi. Den kunne være i nærheten av meg i flere timer mens jeg jobbet i hagen. Spesielt interessert var han i arbeidet mitt hvis jeg gravde i jorda. Da trodde han at jeg lagde verdens beste kattedo, men der var vi absolutt ikke enig.

.

En dag da pus og jeg var i hagen oppdaget pusen plutselig kråken. Instinktene hans slo til, og den la på sprang etter kråka. Jeg så hva som skjedde, og jeg la på sprang etter katta. Selvsagt kom det da en mann gående på veien forbi huset mitt og så det hele. Jeg var jo ikke dummere enn at jeg skjønte at dette måtte se fryktelig rart ut, og at det her trengtes en forklaring: "Katta jaga kråka, skjønner du.", sa jeg litt oppkavet.

.

Om ikke mannen hadde sett rart på meg før, så så han i alle fall rart på meg nå før han sa: "Ja? Og så?"

.

Denne fyren trengte tydeligvis mer forklaring, men jeg skjønte at det kom til å bli vanskelig, så jeg sier: "Kanskje det er best at jeg ikke sier noe mer nå?"

.

"Ja, kanskje det.", ler han og går videre.

.

Jeg tror kanskje jeg reddet en kråke og moret en mann den dagen.

.

YYY

Enda en vits jeg liker

.
Mannen kom hjem midt på natten - ikke helt edru, og absolutt ikke etter avtale med kona. Han gikk på soverommet, og slokna momentant i senga med alt av illeluktende klær og sko på.
.
Dagen etter våknet han med dundrende hodepine. Det var dog konas overhøvling som bekymret ham mest, for den kom ikke til å bli av den milde sorten. forundret oppdaget han at hans kone hadde kledd av ham, og lagt ham godt under dyna.
.
Han våget seg opp. Han oppdaget at klærne var vasket og hengt til tørk. Huset var ryddig og velstelt. Skoene sto i gangen. Det duftet deilig kaffe og egg & bacon.
.
På kjøkkenet satt tenåringssønnen og spiste frokost, og det var dekket på til mannen selv også. Men hans kone var ikke å se. Mannen ante litt uro og spør sønnen forsiktig hva som har skjedd. "Jo.", svarte sønnen, "Du kom hjem i natt, og sovna på senga med alle klærne på. Mamma begynte å kle av deg klærne. Men da hadde du gjort fryktelig motstand og sagt hardt til henne: 'Slutt med det der, kvinne!!! Jeg er gift!!!' "
.

Y

.

.

Jeg ønsker alle

et gledelig og fargerikt

nytt år!

.

YYY

.

Fra voksenmunn

.
Jeg mente å si: "Vi møtes nede."
Hva jeg sa: "Vi møtes nedentil."
.
Det var bra det var kjæresten min jeg snakket med.
.

Y

.

Der er du

.

Gi av deg selv og vis deg frem

Ikke vent til du synes alt er perfekt

Er du underveis, da er det allerede perfekt

La dine nærmeste få være med deg på veien

Hvilken glede det er å få være med!

.

YYY

.

Høst i eplehagen

.

Eplene henger som dråper fra trærne

.

Trafikkbot I og II

Jeg er ingen trafikkbølle, men 2 trafikkbøter har jeg likevel klart og fått. Den første gangen det skjedde må ha vært for 11-12 år siden eller noe. Jeg ble tatt for å kjøre 90 km/timen i 80-sona.
Jeg sveivet ned vinduet for politiet, og politiet snakket til meg med sin myndige politi-røst:
”Dette gikk litt fort, dette.”, sa han.
Og jeg svarte med min egen, har-ikke-vett-til-lyve-røst:
”Ja, du skjønner, jeg så dere ikke.”

Nu vel, neste gangen jeg fikk trafikkbot var i fjor. Da kjørte jeg i 70 i 60-sona. Helt plutselig sto det en politimann midt i veien. (Jeg skjønner forresten ikke at de tør gjøre det, for jeg blir usikker og vet ikke helt hva jeg skal gjøre når noen stiller seg opp og stirrer sånn på meg. Men det er nå en annen sak.) Jeg ble i alle fall vinket inn, og invitert inn i politibilen. Her ble jeg presentert for min ugjerning. Politimannen tok seg god tid, og jeg satt pent og pyntelig og ventet på setet ved siden av. Jeg tror politimannen tok seg god tid fordi han skjønte at jeg ikke var noen råkjører, og at han håpet på at jeg skulle snakke meg til en mildere bot. Men det skjønte ikke jeg. Jeg bare satt der og ventet på straffen min. Jeg tror den kom på 2900,-.

.

2900,- er mye penger for ikke å ha voldt noe skade av noe slag. Men dessverre er jeg skrudd sammen slik at det kun er store bøter som får meg til å kjøre etter fartsgrensene. Fornuftig informasjon som at jeg er til fare for meg selv og mine omgivelser, preller av når jeg er i farta. Dessverre. Og det er grunnen til at bøtene er så høye. De skal beskytte meg mot meg selv. Og mot deg og dine også.

.

YYY

.

Rynker

Jeg har et barndomsminne fra en av vennene til mine foreldre. Når han var på besøk fikk jeg lov til å sitte på fanget hans. Da spurte jeg ham alltid om han kunne rynke pannen sin for meg. Og det gjorde han. Jeg digget rynkene hans. Han hadde så mange og så fine. Jeg prøvde også å rynke pannen, men jeg fikk ikke til en eneste en. Jeg ønsket at jeg også hadde rynker.

.
På min vei inn i voksenlivet sluttet jeg å ønske meg rynker. Litt synd i grunn.

.

.

I Bibelen står det at vi skal vende det andre kinnet til...

.

...for å få kos, selvsagt...

.

YYY

.

Only one

.

Jeg er vel ikke kresen og kravstor, vel.

.

Jeg har jo bare ett krav til en mann.

.

- Jeg skal ha lyst til å kysse ham. ;-)

.

Iskrem

.

Man kan godt spise is selv om man er glad!
Hipp hurra for det!
.

.
Det er min venninne, Heidi Røssland, som har tatt dette fine isbildet. Hun er både livlig og morsom samtidig som hun er dyp og tenkende. Hun kan mye, og får til mer. Og så har hun et stort hjerte - både for mennesker og dyr. Tusen takk, Heidi, for bildet, og for at du er den du er.
.

YYY

En indianerhistorie om en frosk

Jeg leser for tiden en herlig bok om en medisinmann som heter Bear Heart. I denne boken gjenforteller han blant annet en gammel indianerhistorie om en frosk. Denne frosken var så uheldig at den falt ned i en smørkjerne. Uansett hvor mye den hoppet for å komme seg ut av fløten, så var det for høyt opp til kanten til at den klarte det. Men den ga ikke opp. Den hoppet og hoppet. Men mens den hoppet så fungerte svømmeføttene på samme måte som en kjernestav, og fløten ble til slutt til stivt smør. Og da, vet dere, DA kunne frosken stå på smøret, og hoppe ut i friheten.

.
Boken sier videre at poenget til historien er at det ofte er mulig å vende en negativ situasjon til en positiv. Se etter den positive motpolen, oppfordrer den.

.
For meg sier historien også at den positive motpolen kan være noe som ikke er helt innlysende, men at det i stedet kan være en kjempekult aha-opplevelse. … og jeg må innrømme at jeg har mye å lære her. :-)

.

YYY

.

Den hyggelige regningen

Det finnes en regning som jeg betaler med glede. Jeg betaler den gjerne før tiden også. For jeg synes jeg får så utrolig mye igjen for disse kronene. Regningen jeg snakker om er den som vi alle mottar fra tid til annen, og som heter kommunale avgifter.

.
Jeg synes nemlig det er helt fantastisk at det hver eneste uke mens jeg enda ligger i min dypeste skjønnhetssøvn, kommer folk kjørende forbi huset mitt og tar med seg søpla mi. Hver eneste uke! Jeg kan bare plassere søpla rett utenfor huset mitt, og så er det noen som tar seg av den. Jeg har til og med fått fine søppeldunker slik at jeg enkelt kan sortere avfallet mitt. Alt er lagt til rette for meg. Det er lagt til rette slik at det skal bli enkles mulig. For meg! Og nå nylig har jeg fått en dunk til å legge glass & metall i - noe som også forenkler tingene. Nå slipper jeg at glass & metall hoper seg opp innendørs inntil et vist frustrerende bristepunkt.

.
Jeg synes også det er helt fantastisk at det er lagt rør rett inn i huset mitt slik at jeg kan få vann akkurat når det passer meg. Og ikke hvilket som helst vann, heller. For dette vannet er renset før det har fått lov til å komme til meg. Det er nemlig noen som ønsker at jeg skal få best mulig vann slik at jeg kan holde meg både ren, vakker og frisk. Tenk, for en luksus!

.
Jeg synes det er helt fantastisk at det er lagt noen andre rør rett inn i huset mitt også. Rør som passer på at overskuddsvann blir fraktet ut. Og kanskje det beste av alt, når jeg har vært på det glade hjørnet så kan jeg bare trykke på en knapp og så forsvinner hele dritten i en foss av vann og forsvinner. Uten at jeg trenger å bekymre meg mer om det. For jeg vet at den kommer til et renseanlegg. Et renseanlegg som ikke tillater at sjøen og dermed sommerbadevannet mitt blir tilsmusset. For en service!

.
Jeg synes det er helt fantastisk at det med jevne mellomrom kommer noen for å feie pipen min. Det er noen som passer på at jeg har et trygt hus å bo i. Noen som ønsker at jeg bekymringsløst kan fyre opp i ovnen om vinteren.

.
Tenk, så mange det er som passer på mitt ve og vel! Tusen takk til dere alle!

.

.
Neste gang skal jeg fortelle om telefonregningen. (He-he-he)

.

YYY

.

Smaken av sommer

.

Jeg har modne markjordbær i hagen

.

Y

.

Akk, de riktige ordene

.

Det er ikke alltid like enkelt å velge de riktige ordene til riktig tid. Det hender i alle fall i mitt liv at jeg bommer litt.

.
For en del år siden bodde jeg i Årdal. Årdal har to hovedtettsteder med 15 kilometers avstand: Øvre Årdal og Årdalstangen. Da jeg bodde i Årdal spilte jeg mye håndball. Det var 3 treninger i uka, og ofte kamper både på lørdager og søndager. Så i perioder ble det lite tid til venner og festeligheter, og litt vel mye håndball.

.
Men plutselig kom det en helg - totalt fri fra håndball, men tid til en Fest med stor F. Etter et morsomt vorspiel med venner ble det ut på ”by’n”. Og av to utesteder, så falt valget denne gangen på hotellet i Øvre Årdal, Sitla.

.
Utpå kvelden kom jeg i snakk med en fyr i baren. Han lurte på om jeg ville bli med på nattklubben på Årdalstangen når det stengte her på Sitla. Egentlig hadde det passet meg bra å dra sammen med noen til Årdalstangen, for det var tross alt på Årdalstangen jeg bodde på den tiden. Men så var det lenge siden jeg hadde vært sammen med vennene mine, så jeg tenkte at jeg ville være med dem hvis noen av dem skulle ha nachspiel.

Så jeg trakk litt på det, og svarte: ”Jeg vet ikke…”
Han fortsatte litt ivrig: ”Jooa! Bli med, da!”.
”Jeg får se…”, svarte jeg, fremdeles litt avventende.
”Hvorfor kan du ikke bare si ’Ja’, da?!!”, sier han litt bestemt. Og da klarer jeg å svare:

”Fordi jeg vil se hvilke andre tilbud jeg får i kveld.”

.
JA, jeg sa det!

.

Han fikk jo selvasagt et vanntro uttrykk i ansiktet før han sa: ”HÆH???”
Og da presterte jeg å gi det samme svaret en gang til!!!
.
...Har du hørt om uttrykket ’å snu på hælene, og gå’?
Jeg har sett det uttrykket i praksis.

.
Det ble ingen tranedans.

.

På møter

.

Av og til tenker jeg ikke klart,

og stiller litt dumme spørsmål...

.

...noe som fører til at de rundt meg

får svar på det de sitter og lurer på.

.

Y

Litt ulv

.

Jeg er en katteelsker, men av en eller annen grunn så har ulven en spesiell plass i mitt hjerte. Og Storeulv i Donald Duck ble den første ulven jeg tok i forsvar. Da jeg var barn ønsket jeg nemlig at han skulle få spise de 3 små grisene. Jeg var virkelig bekymret for helsa til Storeulv, og redd for at han skulle dø innen neste nummer av Donald Duck. Jeg viste jo at han ikke kunne livnære seg på gulrøtter.

.
Lilleulv derimot, kunne jeg styre meg for. Jeg liket ikke ham selv om han var ulv. Jeg syntes han var stygg som kunne svikte faren sin sånn som han gjorde. Mamma prøvde å forklare meg at de 3 små grisene døde hvis Storeulv fikk spise dem, men jeg skjønte ikke argumentet hennes. Vi spiste jo tross alt gris vi også.

.
Det er lenge siden jeg har sett Storeulv-historier i Donald Duck nå. Men hvis jeg ser en, så skal jeg hoppe glatt over den. :-)

.

.
Jeg har lagt ved en link til en blogg med fine bilder av en prærieulv som er vokst opp på gården til ei dame i Wyoming. Ulven er forøvrig kompis med husets katt, og på et av bildene gir ulvevalpen katten en god massasje på kattevis.

.

http://www.dailycoyote.net/

.

YYY

.

Prestekraven

Noen mennesker ønsker å gifte seg

Andre ønsker å oppleve så stor kjærlighet at

de får lyst til å gifte seg

YYY

.

Den verdifulle skatten

.

De fikk alle tingene
Hun fikk kjærligheten

De trodde kjærligheten fantes i tingene
Derfor søkte de tingene

De trodde man ble verdifull av å eie fine ting
For da ville kanskje noen elske dem
Kanskje de til og med fortjente å bli elsket

Ikke døm dem
Dette var deres lærdom
Din lærdom også
Og hennes

Men hun hadde forstått
Hvordan hun forsto, er det bare hun som vet
Hvordan du forsto, er det bare du som vet
Det kan ikke fortelles dem, for da finner de den ikke
For denne skatten må man oppdage selv

Vi kan gi ting i kjærlighet
Vi kan gi ting for å vise kjærlighet
Vi kan gi ting fordi vi ikke klarer å vise kjærlighet
Vi kan gi ting i stedet for kjærlighet
Vi kan gi ting i håp om å få kjærlighet
Vi kan gi ting som symbol på kjærlighet

Uansett grunn,
vi må aldri forveksle kjærlighet med ting

De fikk alle tingene
Du fikk kjærligheten

.

Y

.

Ulempen med å gå til jobben

For 2-3 år siden begynte jeg å kikke på hva jeg kunne bidra med for miljøet. Jeg fant mange ting jeg kunne gjøre uten at det gikk ut over min livskvalitet. Et av mine tiltak var å begynne å gå til jobben på finværsdager. Og det var ikke så vanskelig å få til. Etter hvert utvidet jeg tiltaket mitt til å gå på ikke-finværsdager også. Jeg kjøpte meg rød regnkåpe med blomster på, og en kul paraply. Og nå har det blitt en sånn vane at jeg ”uffer” meg hvis jeg trenger å bruke bilen en dag, og ikke får gått igjennom den skjønne parken med alle fuglene.

.
Men denne vanen har sine ulemper. For av og til trenger jeg å bruke bil. Og det er da det skjer. Jeg kommer på jobben og oppdager at jeg har glemt bilen hjemme. Eller jeg kommer hjem, og har glemt bilen på jobb. Eller enda verre - gjenglemt bilen på parkeringsplassen på Torget. For der kan det bli dyrt å glemme. Men heldigvis har jeg til nå unngått og fått bot.

.
Uansett bot eller ikke, det å ha muligheten til å gå til jobben hver dag er et privilegium og ubetalelig - noe jeg gleder meg over - nesten hver dag. Y

.

Blodplommetreet blomstrer

.

Nå blomstrer det skjønne blodplommetreet i hagen min. Det bruker å få masse søte blodplommer. Dem deler småfuglene og jeg i forholdet 95-5. Jeg får 5.

YYY

.

På sjekker'n

.

Jeg har tidligere i denne bloggen skrevet om sjekking på blekksprut-vis. Nå skal jeg fortelle om sjekking på Siv-vis… eller hva jeg nå skal kalle det…

.
I påsken dro jeg sammen med noen venner på ”Påske-jam” i den lille byen jeg bor i. Det var bra musikk, gode artister og stor stemning i lokalene. Utpå kvelden satt jeg i baren og snakket med en kollega. Vi kom da inn på temaet mitt kjærlighetsliv, og han lurte på om jeg var på utkikk etter en kjæreste for tiden. Jeg svarte, ”Ja, jeg er på sjekker’n.” Men musikken fra konserten var høy så han hørte ikke hva jeg sa. Og som et billig poeng i en dårlig komedie, hevet jeg stemmen, og ropte høyt og tydelig ut -akkurat i samme øyeblikk som musikken sluttet: ”JA, JEG ER PÅ SJEKKER’N!!!”.

Det er rart hvor stille det kan bli.

.
(Ja, det var litt pinlig...)

Hjelpen

.

I dag vil jeg fortelle om noe som rørte hjertet mitt for lenge siden, og som fremdeles rører meg. For mer enn 20 år siden så jeg en reportasje eller et TV-program på NRK. Det handlet om en dame fra USA som drev en institusjon for sterkt fysisk og psykisk utviklingshemmede barn. Disse barna var helt avhengig av 24-timers tilsyn og omsorg.

.
Men dessverre slet denne institusjonen med økonomiske problemer, og eneste utvei så ut til å være å legge ned hele stedet. Men som en siste utvei tok damen kontakt med et ungdomsfengsel, og spurte om de kunne hjelpe henne. Kanskje noen av de innsatte kunne sone straffen sin ved å hjelpe henne med barna.

.
Det viste seg at noen av de ungdomskriminelle ønsket å sone på denne måten. Hun fikk da et knippe av ungdommer som sonet straffer for alt fra innbrudd til mordforsøk.

.
Disse ungdommene ble til en enorm hjelp på institusjonen, og det ble selvsagt sterke bånd mellom barna og ungdommene. Den ene av ungdommene fortalte med tårer i øynene at i dag hadde barnet hans klart å spise en bit mat nesten på egen hånd. En annen gledet seg over at hans barn kjente igjen ham, og smilte når han så ham. Jeg har fremdeles et bilde i hodet av en av ungdommene som holder barnet sitt i armene – en stor ungdom med skumle tatoveringer på overarmene sammen med et lite barn med tynne, bleke armer.

.
Etter programmet satt jeg med tanken:

Hvem var det som hjalp hvem?

.

YYY

.

Nå er det vår

.

Vårslapphet er vel når man er så våryr at man er helt utslitt...

.

.

En vits jeg liker

En gruppe kannibaler ble ansatt i en storbedrift. "Dere er en del av teamet vårt nå", sa personalsjefen under en kort velkomstbriefing. "Dere får de samme fordelene som andre ansatte, og dere må gjerne spise i kafeteriaen, men vær så snill, ikke spis noen av de ansatte". Kannibalene lovet dette.

.

Etter fire uker sa personalsjefen: "Dere arbeider hardt og jeg er godt fornøyd med innsatsen deres. Men en av sekretærene våre er borte. Har dere noen ide om hva som har skjedd med henne?" Kannibalene ristet på hodet.

.

Så snart personalsjefen var gått, sa sjefskannibalen til de andre: "Hvem av dere spiste den sekretæren?" En av kannibalene rakte motstrebende opp hånden. "Idiot!", raste sjefskannibalen. "I fire uker har vi spist folk fra ledelsen uten at noen har merket en dritt, og så var du bare nødt til å spise den sekretæren!"

.

.

Headbanging

"Bra konsert i går?"

.
Jeg kjenner meg igjen i denne Nemi-stripen. Det er mye glede i en god headbanging. Men man må tåle at nakken blir litt stiv dagen derpå. Headbanging passer for øvrig perfekt sammen med en hemningsløs tullingdans eller som innslag i hoppedansen. På MC-fester der takhøyden er stor for å utrykke sine musikkopplevelser, passer det fint med slik fri utfoldelse.

.
Y Feel the music Y
.

Når snøen kommer

Jeg elsket snøen som barn. Så når seinhøsten kom, gikk jeg og ventet på at snøen skulle komme. For snøen kom alltid om vinteren når jeg var barn.

Jeg spurte min mor støtt om ikke snøen kom snart. Min mor som er en klok dame skjønte fort at jeg trengte et konkret svar (…og at hun selv trengte å slippe å svare på det samme spørsmålet hver dag), så hun svarte bedre enn de fleste meteorloger: ”Når alle bladene har falt av trærne, da kommer det snø.”

Jeg fulgte med trærne hver dag etter dette. De med tynne stammer ristet jeg i for å hjelpe til med prosessen. Jeg husker spesielt en dag det blåste. Jeg kikket med iver på alle de gule bladene som dalte ned fra trærne. Men det tok liksom aldri slutt…

Men en dag skjedde det noe fryktelig rart. Det kom snø selv om det hang masse blader igjen på trærne. Jeg husker ikke om min mor hadde et godt svar på dette mysteriet, men det gjorde ikke så mye. Nå var snøen kommet.

.

Med primadonnanykker på MC-tur

.

Jeg har hatt noen fantastiske sommerferier på MC - både nedover og bortover i Europa. Etter ferien i 2003 skrev jeg et leserinnlegg til MC-bladet. Denne historien var jeg så heldig å få på trykk. Hvis du har lyst til å lese, så finnes historien på hjemmesiden til reisefølget mitt den gangen:

.

http://home.online.no/~hel-ro/primadonnanykker.htm

.

YYY

.

Verdens flinkeste i matematikk

Opphavsrett til denne herlige besvarelsen er ukjent

Jeg har alltid likt matematikk. Da jeg gikk i 1. klasse på barneskolen trodde jeg til og med at jeg var verdens flinkeste i matematikk, og at ingen kunne regne raskere enn meg. Dette kom muligens av at noen voksne som var (og fremdeles er) veldig glade i meg hadde fortalt meg det.

På slutten av skoleåret var vi igjennom hele pensum for 1. klasse, og vi skulle alle bare regne ut resten av matteboka i den tiden som var igjen av skoleåret. Og jeg regnet så fort jeg kunne - både hjemme og i skoletimene for å bli først ferdig. Men plutselig så var det en i klassen min som rekte opp handa og sa: "Jeg er ferdig." Jeg kunne ikke tro det. Jeg var sikker på at han hadde jukset og at han hadde fått hjelp av noen voksne, for jeg hadde jo regnet så fort jeg kunne. Og tenk, rett etterpå var det enda en som rekte opp handa og sa: "Jeg er ferdig."

...

Det var da jeg forsto at jeg ikke var verdens flinkeste i matematikk. Men det er ikke så værst å være 3. verdens flinkeste i matematikk heller.

.

Snømannen

Forrige vinter var det ikke mye snø. Så når snøen plutselig kom fikk jeg så fryktelig lyst til å lage snømann i hagen min. Men jeg hadde et problem. Jeg har ingen barn. Redningen ble min venninne, Laila. Hun og hennes to sønner kom på snømannlaging. Sønnene gikk riktignok fort lei og syntes det var mer gøy med bryting i snøen. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde mitt alibi.

Duften av nykvernet kaffe

YYY

YYY

YYY

Jeg har kjøpt meg kaffe i dag

Nykvernet kaffe fra byens gamle kolonial

Jeg drikker ikke kaffe

Men jeg elsker duften av kvernet kaffe som brer seg i huset mitt

En duft av sødme som gjør meg glad til sinns

Det vekker barndommens minner

Minner fra min mors barndomshjem

Fra ”gammelkjøøken” i ”gammelhuusa” der min mors tante bodde

Jeg tror duften av kvernet kaffe er sunt

Det kjenner jeg på typen glede som den frembringer

.

Den er ekte

YYY

YYY

YYY

Yoga i det fri

For noen år tilbake kom jeg over noen grasiøse yogaøvelser i et ukeblad. Disse ville jeg prøve. Jeg rev ut sidene og gjemte dem til en passende anledning. Og anledningen kom. Jeg ønsket meg ro i sjelen, og det å være i ett med naturen.

Jeg kledde på meg ledige klær, pakket øvelsene sammen med et pledd, og gikk ut i det varme sommersolskinnet. Det var på vakre Borrehaugane det skulle skje – en vikinggravplass med sjel.

Jeg fant meg min gravhaug. På toppen av gravhaugen bredde jeg pleddet ut, og satte meg ned med mine øvelser.

Mitt ønske om å bli i ett med naturen ble mer oppfylt enn jeg ønsket. For dette skjedde midt i den verste mygg-sessongen (som for øvrig er hele sommeren++). Jeg har hørt at folk som er på dyresafari i Afrika kan føle seg som en del av næringskjeden. Det ble jeg på Borrehaugane. Det ble ikke mange øvelsene, men jeg tror kanskje jeg skapte noen nye øvelser når jeg skulle nå tak i myggene på ryggen. Jeg ga opp. Det ble liksom noe feil med det å slå i hjel mygg samtidig som jeg skulle være avbalansert og elske naturen.

Jeg dro hjem, og kikka på et naturprogram på TV’n istedet.

Der alvene danser

Indianerdansen

Denne akvarellen er det maleriet jeg har brukt minst tid på, og likevel et av dem jeg er mest glad i.

På et eller annet passivt vis så har jeg alltid vært interessert i indianere. Mamma og pappa hadde en illustrert indianerbok som jeg elsket å kikke i da jeg var barn. Jeg kikket på bildene av krukker, masker, krigsmaling, klær med frynser, smykker, tepper, fjærpryd, tipier og wigwamer. Og sikkert en og annen tomahawk. Og jeg drømte at jeg selv var indianer.

Da jeg var 7 fikk jeg være med til Folkemuseet på Bygdøy for å se på indianere som skulle ha danseoppvisning. Jeg gledet meg masse. Jeg vet ikke om oppvisningen var forsinket, men jeg husker at jeg ventet.

Draktene til indianerne var helt fantastiske… men jeg syntes dansen var litt kjedelig. Jeg var litt skuffa over den, men det sa jeg aldri. Jeg var bare stolt over å ha sett indianere på ordentlig. Og siden dansen var så enkel kunne jeg i stedet vise at jeg kunne danse indianerdans, jeg også.

Et edderkoppbesøk

Denne edderkoppen satt på veggen i gangen min en sommer. Jeg hadde aldri sett en norsk edderkopp på den størrelsen før, så jeg måtte ta et bilde av meg selv sammen med denne celebre gjesten (sjekk fingeren min). Jeg forklarte edderkoppen at den ikke kunne være her inne, og gikk for å hente glass og papir for å kunne frakte den ut. Edderkoppen satt tålmodig og ventet. Dessverre så var det første glasset jeg kom for lite. Jeg måtte lete opp det største glasset jeg hadde for ikke å klemme føttene på den. Edderkoppen satt tålmodig på veggen min og ventet. Jeg slapp den ut i vedstabelen, og håpet på at den ble fornøyd med det.

Sjekking på blekksprutvis

Blekkspruten er det mest fascinerende dyret jeg vet av. Jeg kunne holdt et langt foredrag om denne forunderlige skapningen, men i dag vil jeg holde meg til temaet sjekking på blekksprutvis.

Blekksprutdamer er ganske humørsyke av seg, så når blekksprutmennene skal på frierføtter må de trå varsomt. Det er ikke nok med at hun er amper, hun kan også være småsulten og bokstavelig talt få lyst til spise ham opp.

Som det utspekulerte mannebeine blekkspruthannen er, så nærmer han seg hunnen ubemerkelig. Når han er så nærme at han kan ta på henne, tar han den ene armen sin og begynner å stryke henne varsomt, varsomt. Han er på vakt og klar for å rømme når som helst. Hvis hun ikke viser tegn til aggresjon, tar han frem den andre armen sin og begynner å stryke henne med den også. Og når hun til slutt blir koset med av alle de 8 armene i het omfavnelse, er hun så rolig at han lurer seg på.

Det er en veldig fordel for dyrene at de er mestre i kamuflasje, for det er ganske flaut med alle sugemerkene etter en slik elskov.

Et nydelig bilde til glede

Her er et nydelig portrettbilde som får flere enn meg i godt humør. Min mor klarer ikke å se på bildet uten å smile stort, og to av mine onkler har i skrivende stund valgt bildet som sine profilbilder på Facebook.

Det er søskenbarnet mitt, Johannes (14), som tok bildet av nabosauen i fjor. Han omtaler bildet som "Vi e aille individa", etter utsagn av sauebonden Odin i "Are og Odin".

____________________________________________________

Et skispor i djupsnøen

_____________________________________________________________

YYY

Jeg fant et ensomt skispor i djupsnøen.

Jeg gledet meg over dette sporet som førte meg inn i en skog jeg liker.
Jeg kunne ikke gå fort. For dette var sporet for å stoppe opp.
Å kjenne etter.
Kjenne nærværet av trærne som sov under dyner av snø.
Kjenne tjernet som er trygt før det begynner å tø.
Det var vindstille med snøfjon i lufta. Ikke noe folk.

Bare meg og skogen og skiløypa.
Og av og til en hakkende spett.
En sildrebekk.
Rådyrspor og lyden av plutselige snødryss fra grenene.
Og en bitte-bitteliten fuglesang.

Wow, skogen er flott!!!

YYY

PS! Tusen takk til den som hadde gått opp den fortryllende skiløpa ved Adalstjern.

_____________________________________________________________

Svart pusekatt

Svarte pusekatter betyr masse lykke